Klassifisering av krafttransformatorer

Krafttransformatorer er klassifisert etter applikasjon: trinn-opp (6,3kV/10,5kV eller 10,5kV/110kV, osv. for kraftverk), sammenkobling (220kV/110kV eller 110kV/10,5kV mellom transformatorstasjoner) og trinn-eller ned (35kV/0,4kV) 10,5kV/0,4kV for distribusjon).

Krafttransformatorer er klassifisert etter antall faser: en-fase og tre-fase.

Krafttransformatorer er klassifisert etter viklingstype: to-viklinger (hver fase er montert på samme kjerne, primær- og sekundærviklinger er viklet separat og isolert fra hverandre), tre-viklinger (hver fase har tre viklinger, primær- og sekundærviklinger er viklet separat og isolert fra hverandre), og den andre viklingen fungerer som en uttak i den midterste transformatoren (ett sett i autotransformatoren). Tre-viklingstransformatorer krever at kapasiteten til primærviklingen er større enn eller lik kapasiteten til sekundær- og tertiærviklingene. Prosentandelen av kapasitet for tre-viklingstransformatorer, i rekkefølgen høyspenning, mellomspenning og lavspenning, er: 100/100/100, 100/50/100, 100/100/50. Det kreves at verken andre eller tredje viklinger fungerer ved full belastning. Vanligvis er den tredje viklingsspenningen lavere og brukes for det meste for nær{16}}strømforsyning eller tilkobling av kompensasjonsutstyr, og kobler sammen tre spenningsnivåer. Autotransformatorer: Tilgjengelige i trinn-opp- eller{19}}ned-typer, er de mye brukt i ultra-høyspentnett på grunn av deres lave tap, lette vekt og økonomiske drift. Vanlig brukte små autotransformatorer er 400V/36V (24V) modeller, som brukes til å drive sikkerhetsbelysning og annet utstyr.

Krafttransformatorer er klassifisert etter isolasjonsmedium: olje-senkede transformatorer (flamme-flammehemmende og ikke-flammehemmende-typer), tørr-transformatorer og 110kV SF6 gass-isolerte transformatorer.

Krafttransformatorkjerner er alle kjernestrukturer av-type.

Tre-strømtransformatorer konfigurert i generell kommunikasjonsteknikk er to-viklingstransformatorer.